Hovedside, se optil i menuen.

har denne språklæra/grammatikken 10 paragrafer.


Kort

ANTISTATSTOTALITÆR  GRAMMATIKK / SPRÅKLÆRE

skandinavisk versjon

§ 1.

Når du skal skrive engelsk:
       Stater, folk, lande og sprog er ikke guder. Så hold op med at skrive dem på engelsk som de skulle være guder eller guddommelige!
       Når vi skriver på engelsk, må vi ikke mere bruge stort begyndelsesbogstav til adjektiver (= tillægsord) og substantiver (= navneord) som vi ikke kan anse for at være egennavne eller dele af egennavne.
       Fritænkere må ikke føje sig efter autoritær forgudelse og tilbedelse af mere eller mindre onde (såkalte) "nationer", (ofte = statsnationer) ved at klæde dem i guddommelige begyndelsesbogstaver.
       I stedet for "English" skriver vi "english", så vel når det er adjektiv, som når det er kollektivt substantiv og når det er navn på sproget, fordi det ikke er at anse for et egennavn, men kun et fællesnavn, sådan det også er på andre sprog end engelsk.
EKSEMPLER:
Adjektiver:         We are now revising english orthography.
                            Who will be the next british prime minister?
                            The australian continent is mainly desert.
Substantiver og fællesnavne:   He said he was an englishman.
                                                    The tribespeople had never seen any europeans.
                                                    
In the 1950s smog was a nuisance to londoners.
       Men vi sætter stort begyndelsesbogstav når f. eks. "english" er del af et egennavn, som i: "The English Channel".
       Vi må heller ikke forgude nogen sprog. Navne på sprog er ikke alltid egennavne. For ikke at lave forvirring om fællesnavne og egennavne, der alle har samme form på engelsk, kan vi skrive dem konsekvent med lille begyndelsesbogstav.
EKSEMPLER:
          1)   He wrote latin poetry (adjektiv);
          2)   He wrote in latin (fællesnavn, sml. "He wrote in vernacular", eller "He wrote in rhyme");
          3)   Is latin a difficult language? (egennavn).

       At ha lov til frit at skrive "english" med det lille begyndelsesbogstav "e"  eller "danish" med lille "d", er noget der drejer sig om religiøs tolerance i forbindelse med religionerne nationalisme og statsnationalisme.
       Lige så meget er det spørgsmål om at tolerere ikke-troende eller afvigere fra etablerede religionssystemer, når alle som vil, får lov til at stave adjektiver og substantiver som "muslim", "christian" og "buddhist" på engelsk uden stort begyndelsesbogstav.
       Religionsfrihed medfører vores menneskerettighed ikke at måtte bruge stort bogstav på engelsk i nationale eller andre religiøse adjektiver og fællesnavne. Religionsfrihed betyder også at vores brug af denne rettighed aldrig må trækkes i tvivl eller rokkes ved.
      
Vi skiller mellem fællesnavne og egennavne. Ord som "Christianity" og "Taoism" på engelsk bør vi skrive med stort "C" og stort "T", når man kan anse at de fungerer som egennavne på religionssystemer.
       Adjektiver skal vi altid skrive med lille begyndelsesbogstav på engelsk, sådan: "jewish", "islamic", "confucian", "christian", "marxist".

       ( For øvrigt:  De kristne burde jo regne det for synd at tilbede statsnationer som guddommer, ikke? Jnf. det første af de ti bud i Bibelen: "Du skal ikke have andre guder foruden mig".  Men mange kirkesamfund, og navnlig lutheranere og anglikanere, lærer og praktiserer noget ganske andet ..... )

       "Hinduism" på engelsk kan vi normalt anse som en religions egennavn (selv om der er mange varianter af den). Men "hindu" kan aldrig være noget egennavn. Derimod kan de engelske ord "german", "english" osv. være både adjektiver og fællesnavne og egennavne.
       Sammenlign med andre sprog, hvor man ikke bruger stort, men kun lille begyndelsesbogstav i denne type ord, også navne på sprog, som i de franske ord: "bouddhisme", "christianisme", "en allemand", "l' anglais".

§ 2.

Når bestemt form skal være UBESTEMT :
        Tenk etter!   Skremmende ofte hører eller leser vi at noen bruker substantiv som "tyskerne" i bestemt form flertall UTEN at han eller hun like før har hverken nevnt eller forutsatt noen bestemt gruppe av tyskere som den bestemte formen "tyskerne" kan henføre seg til !!
       Å si: "Tyskerne vil helst feriere ved Middelhavet", låter som at alle tyskere har bare én eneste felles vilje (slik det for så vidt bør være i et totalitært samfunn). Men i virkeligheten vet vi nok at f. eks. et betraktelig mindretall av alle tyskere i verden foretrekker å dra til Skandinavia i feriene sine.
       Tenk en gang til:  For det er vel ikke sant at:
       "Britene (= alle briter) støtter USAs politikk.";
       "Danskene (= alle dansker) tror på fremtiden" (overskrift i Aftenposten);
       "Nordmennene (= absolutt alle av dem, også pleiepasienter) går på ski om vinteren.";
       "Japanerne (= alle japanere) lager driftssikre biler."  (Noen japanere må vel drive med annet heltidsarbeid, om ikke samfunnet skal bryte sammen.)

       danskene            betyr oftest      (noen)   dansker
       svenskene          
betyr oftest                  svensker
       franskmennene  
betyr oftest                  franskmenn
       finnene              
betyr oftest                   finner
       kineserne           
betyr oftest                  kinesere
       araberne            
betyr oftest                  arabere
       amerikanerne    
betyr oftest                  usanere, eller nordamerikanere, eller
                                                         (noen)  folk i USA, regjeringa i USA, USAs militære, m.m.
       Når hjernevaska personer sier eller skriver "russerne" eller "franskmennene", som at HVER ENSTE russer og franskmann / fransk kvinne alltid skulle delta i o gjøre o mene akkurat det samme, - så er det statsnasjonalistisk totalitarisme.
       I virkeligheten mener vel disse tankeløse personene oftest (noen) "russere" eller (noen) franske, - eller (noen) mennesker i Russland eller (noen) mennesker i Frankrike. Husk også at mange som bor i Frankrike ikke er franske!
       Det er også feil å si at "danskene har klart både å være med i EU og samtidig stå utenfor".  "Danskene" kan aldri være det samme som staten o riket Danmark, o det kan heller ikke være det samme som alle menneskene i riket Danmark men bare der.

       I demokratisk språkbruk skal vi bruke ubestemt form når det ikke gjelder absolutt alle individer av et folkeslag, o det heller ikke dreier seg om en gruppe individer som vi like i forveien har nevnt o avgrensa.   Ubestemt form skal være det normale. Bestemt form skal en bruke bare når det er skjellig grunn til det, f. eks. når en viser til en avgrensa gruppe av et folk, o denne gruppen er omtalt like i forveien.

§ 3.

Om naturen:
       Husk at:
      
Dyr kan aldri ha noen nasjonalitet.
       Planter kan aldri ha noen nasjonalitet.
       Jord, berggrunn, fjell, mineraler, breer, sjøer, vassdrag, kyster, vær, klima o årstider kan ALDRI ha noen nasjonalitet.
       ( Hvis du er i tvil, så spør dem om de er norske, o hør etter hva de svarer! )

EKSEMPLER:
       Den norske ulvestammen er langt mindre enn den svenske / De svenske ulvene er langt flere enn de norske. = Det er ikke så mye ulv på Østlandet som det er i skogene lengre østover.
       Veggpanelet består av norsk furu.
       Trysilelva begynner som ei norsk elv, før den renner over grensa og blir svensk. = Trysilelva som også heter Klara o Storälva (o dessuten på svensk "Klarälven") renner fra Femunden til Vänern.
       Härdad för svensk vinter = Härdad för nordiskt vinterväder.
       Svenska tallar ger bättre virke än amerikanska. = Nordeuropeiska tallar ger bättre virke än de flesta nordamerikanska.  (Sydamerikanska arter av tall skiljer sig mycket från de nordamerikanska.)

       Vi kan betegne dyr o planter med navn etter naturgeografiske storregioner (men ikke etter rent politiske eller menneskeetniske enheter). Dyr o planter kan f. eks. være afrikanske, nordafrikanske, sibirske, arabiske, nordiske eller iberiske. Men de kan ikke være marokkanske, belgiske, argentinske eller vietnamesiske.
       Hele dobbeltkontinentet Amerika kan vi iblant regne som en naturgeografisk makroregion, med biologiske arter som skiller seg fra artene i Afrika o Eurasia. Men Canada er ikke noen slik region.  Britannia er ei øy, o dermed er Britannia en naturgeografisk region. England o Cymru/Wales derimot, er ikke naturgeografiske, men kulturgeografiske regioner.
       Se også kapittelet: Naturen kan aldrig ha nationalitet.

§ 4.

       Anti-nazistiskt o anti-totalitärt språk använder inga onödiga nationsadjektiv eller nationsfraser.

EXEMPEL:
          en butelj franskt rödvin
          dyra italienska skor
          två ryska cirkusartister
          en norsk lastbilschaufför
          en svensk uppfinning
          Sju personer saknas, varav två svenskar och en dansk medborgare.

       Se vidare i orboksdelen, t. ex. "norsk politikk", "norsk sjømat", "svensk sommar", "svenska folket", m.m.
       Men:  En del etablerade begrepp, som "persiska mattor", "spanska sjukan" o "rysk roulett" kan vi inte ändra på.

§ 5.

Var något är:
      
När vi säjer eller anger på annat sätt var i världen något är, var, eller hände, ska vi undgå att göra det per rike / per statsnation. Vi måste komma loss från diktaturens hjärntvätt = boxindelningen i statsnationer o deras territorier - som axiomatisk o obligatorisk referensenhet för absolut allt.
       När det inte blir orimligt, obegripligt, eller måste verka väldigt onaturligt för de flesta som lyssnar eller läser, ska vi ange med plats var något är, dvs. med namn på stad, tätort, by, eller med område som socken, kommun, region eller "landskap", dvs. naturligt land som inte är = konstgjort statsterritorium.

EXEMPEL (ersättningstext med kursiv):
    Dattera vår studerer medisin i Ungarn i Budapest.
    Vi funderar på att köpa hus i Spanien i Andalusien, - eller: på Costa del Sol, - eller: vid Medelhavet.
    Vores nye medarbejder kommer fra Sverige fra Engelholm i Skåne.
    Vi samarbetar gärna med grannkommunerna i Norge i Solør.
    Vi drar ofte til Sverige til Torsby, for det er billigere der, o det er bare en time å kjøre.
    Et jordskælv ramte i dag tidlig det vestlige Tyrkiet Anatolien / områder i vestre Lilleasien.
    Denne kjolen købte jeg i Indonesien i en landsby på Java.
    Look! We photoed this marvellous scenery when we were in Sweden.... or was it Norway.... in Scandinavia.
    I år drar vi på vinterferie til Østerrike til Tirol / til Alpene.
    La oss foreta en reise på kartet langs Donau fra Tyskland gjennom Østerrike, Slovakia, Ungarn, Serbia, Bulgaria og Romania til Svartehavet fra Schwarzwald til Svartehavet.

§ 6.

Eigennamn:
      
Namn på land  (dvs. regionar), store øyer, dalføre, statar, republikkar, osb. kan vi  "omsetja", eller vi kan gje namna deira anna form og uttale på eit anna språk. Til dømes kjenner vi riket Misr som Egypt, og Sakartvelo i Kaukasia er kjent i verda som Georgia, og for russarar som Gruzjija. Og ein kan halde fram med å seia og skrive Dinamarca eller Denmark for Danmark.   (Vi kan "omsetja" slike namn, men vi treng ikkje gjera det, dersom vi ikkje vil det.)
       Når vi til dømes snakkar om ei elv, og vi meiner berre ein del av elvelaupet, kan vi seia og skrive Rijn, Rhein, eller Rhi og Rhin, alt etter om vi tenkjer oss i Nederland, Tyskland eller Sveits. Vi skal heller ikkje fordanske slike namn til Rhinen eller Elben. Og i Tsjekkia heiter Elbe: Labe. - Ei og den same elva i Iberia heiter Tajo i Spania og Tejo i Portugal. - Vi har vent oss til å nytte det tyske namnet Donau, og vi kan gjera det om heile elva. Men på magyarisk er det Duna, på slaviske språk Dunav, og på rumensk Dunărea. Reiser vi frå Budapest til Wien, kan vi òg kalle elva for Duna/Donau med skråstrek.
       Men:
       Stadnamn (= place names) skal ein ikke omsetja, og ein skal ikkje endre på den ekte språkforma deira.
       London skal vera London overalt i verda, ikkje Londres, Londra eller Lontoo. Moskva skal vi alltid skrive på den måten, ikkje som Moscou eller Moskau eller Moscow. Trondheim/Trondhjæm må aldri nokon kalle for Drontheim, København aldri for Copenhagen eller Köpenhamn, og Athína burde aldri meir vera Athens. Hovudstaden i Romarriket og no i Italia heiter Roma, ikkje Rom eller Rome.
       Eigennamn på personar skal ein heller ikkje omsetja. Dette
er eit prinsipp om etnisk likeverd og om å respektere andre.  Annankvar konge av Danmark i nytida skal heite Frederik over heile verda, mange regentar i Preussen/Prøyssen heitte Friedrich, og vi må aldri kalle dei for "Fredrik" eller "Frederick". Den heilage István heiter berre slik, i Ungarn og heile verda, (ikkje "Stephen" eller "Stefan"), akkurat som vi kallar Jeanne d' Arc for nettopp dét, og aldri for Johanne frå Bogen.
       ( Denne regelen vil òg gjera det mykje lettare, t. d. i historiefaget, å skilja mellom alle Charles, Carlo, Carol, Karel og Karl, eller mellom alle Louis, Ludwig, Lodewijk, Ludvík, Lajos, Luís, Luigi og Lodovico.)

§ 7.

Leseuttale er statstotalitært barbari ! :
       Falsk leseuttale
av ord i språka våre er også en side av statstotalitær hjernevask. Fra før i tida, da mange aldri lærte å skrive, har vi arvet oppfatninga at skriftspråk representerer makt. Nå bør vi avlære de gamle fordommene som er knytta til dette.
       At makt er det samme som rett, er en statstotalitær idé. Men objektivt sett er det slett ikke gitt at de som har makt, også har rett.
       En helt annen ting er at det er praktisk å ha noen normerte skriftspråk, dvs. mer eller mindre fast normerte, o at vi gjerne formulerer oss riktigere i skrift enn i tale, fordi vi har bedre ti(d) til å tenke når vi skriver. Men skriftspråk i seg sjøl blir ikke dermed automatisk rikti(g)ere enn talespråk.
       I Norge ble leseuttale i undervisninga i folkeskolen i prinsippet avskaffa i 1887. (Men dessverre fortsatte lærere i småskolen med å lære ungene å uttale alle tre bokstavene i "det" o "med" o en del andre korte ord.)
       Den nye nymotens leseuttalen som vi hører i etermedier i Norge i vår ti(d), o nå o(g)så i samfunnet ellers, er etterplapring av, eller i det minste inspirert fra, statsautoritært svensk maskinspråk. I Sverige har en for eksempel lenge uttalt "och" som "åkk", o infinitivsmerket "att" slik det blir skrevet, istedenfor at begge orda på svensk rettelig skal uttales med bare kort "å"-vokal o uten noen konsonantlyd, slik som den rette uttalen er av både "og" o "å" på norsk!
       Ordet "og" skal heller aldri ha trykk, hverken først i setninga eller inne i ei setning.
       De fleste svensker av i dag er jo massestandardiserte roboter, - språklig sett. Å snakke maskinspråk, robotspråk, enten det er på "norsk" eller ifølge noen annen norm, ER å melde seg sjøl ut av menneskeheten!!
       Den antihumane forestillinga om at makt er rett, fører til den nymotens affekterte "ogginga" ("ååg") o "tissinga" ("politiets", "partiets" osv.) som vi hører stadig mer o mer i etermediene nå, - (dere har vel hørt alle forelesere, byråkrater, bedriftsledere o reportere som "tisser" i mikrofonene, fordi det er blitt på moten, o nå tror de at det er slik en skal oppføre seg). Dere har nok o(g)så hørt at nesten alle politikere, offentlige tjenestemenn o forretningsfolk nå uttaler d-en i orda "tid", "sted", "med", ned" o "arbeid", som rettelig skal være stum, eller g-en i "viktig" som o(g)så skal være stum.
       I ikke-totalitær språkbruk uttaler vi ikke stumme konsonanter på norsk. I slutten av ord er
          t     d     g
oftest (men ikke alltid) stumme konsonanter på norsk. På nynorsk er d oftest stum o(g)så mellom to vokaler inni et ord.
       På levende norsk -  uansett om det blir regna som riksmål, bokmål, samnorsk eller nynorsk - uttaler en kort "u" som "o" foran "k", "ng" o "nk" i de fleste slike ord, (f.eks. i "dukke"). Mange sverger nå dessverre til umenneskelig lesemaskinspråk o(g)så for slike ord.
       Med ikke-statstotalitær språkbruk har du lov til å lese skrevet tekst som naturlig talespråk når du leser høyt, o når du leser stille men tenker det du leser "høyt inni deg" (- noe som er god øving i å venne seg av med statstotalitært språk). Sier du helst "fram", har du rett til å SI "frammøte" når du SER "fremmøte", o sier du helst "henta", har du rett til å uttale det skrevne "hentet" som "henta", hvis du ønsker det. Istedenfor "boken", som det kan stå skrevet foran deg, har du rett til å lese det som "boka", både høyt o stille.
       Leseuttalen = maskinspråket som vi dessverre hører så ofte nå, har ikke noe som helst å gjøre med hverken riksmål, nynorsk, bokmål eller samnorsk !
       Tenk på det engelske språket! Hva ville det bli dersom vi i Skandinavia skulle innføre leseuttale av engelsk?
       Å uttale ord bokstav for bokstav etter som de blir skrevet, viser at en enten mangler grunnkunnskaper i norske språk, eller at en ønsker et totalitært og/o fullstendig/fullstendi ensretta statssamfunn.
       At skriftspråket skal forme talespråket o uttalen vår, er en totalitær statsnasjonalistisk idé som vi må avvise.      

§ 8.

Läsuttal är statstotalitärt barbari ! :
       De flesta som kallar sig svenskar är numera, språkligt sett, massprogrammerade robotar. Men också på maskinspråket svenska måste man ha rättighet o frihet att koppla ifrån det mekaniska, så att man kan uttala ord annorlunda än de skrivs. Det mekaniska läsuttalet av normerat svenskt talspråk är för övrigt en ganska ny företeelse, som inte blev allmän förrän mot slutet av 1900-talet. Ännu på 1970-talet var rikstalspråket annorlunda än dagens maskintalspråk.
       Några regler om mänskligt rikssvenskt uttal:
       Ordet "och" uttalas som kort "å". I Fritänkarordboken m.m. skriver vi det med bokstaven "o" på svenska (o på norskt bokmål).
       Ordet "att" uttalas som kort "å" när det är infinitivmärke.  EXEMPEL:  Vet du att det är lätt å (att) skilja på de två orden "att" om man tänker efter vad de heter på engelska?
(- eller hur de skrivs på norska?).
       Ordet "också" bör man uttala som "åsså".
       Frågeordet "vad" uttalas som "va" (öppet eller slutet a).
       Verbformen "var" (av "vara") uttalas också som "va" (slutet a).
       Verbformen "är" (av "vara") uttalas som "ä".
       Pluraländelsen "-or" uttalas som "-er", utom i delar av norra Svealand, där det rätta uttalet är med å-ljud.  EXEMPEL: "lamper, flasker, strumper".
       Ordet "med" (som prep., konj. el. adv.) uttalas som "mä" eller "me".
       Pronomenet "jag" uttalas som "ja".
       Prepositionen "till" bör uttalas som "te" av de flesta som talar rikssvenska, men som "till" om man hör hemma i en trakt där folkmålet har konsonanten "l" i detta ord.
       Man använder förstås inte heller såna byråkratglosor som "fortfarande" istället för "än", osv. osv.  (Se länken Svensk antibyråkratisk ordlista).
       Att / Å uttala ord bokstav för bokstav som man brukar skriva dem, visar att man antingen saknar vad / va som borde vara normala kunskaper i svenska, eller att man är/ä anhängare av ett totalitärt och/o fullständigt/fullständit likriktat samhälle.
       Hur ofta du använder läsuttal på svenska är ett mått på om du verkligen önskar tillhöra mänskligheten, - eller om du hellre vill vara en maskin.

§ 9.

       I vår tid borde väl kvinnorörelsen  ha stämplat pluralformerna "norrmän", "nordmenn", "nordmænd", liksom "fransmän" o "engelsmän" som könsdiskriminerande, men det har man inte brytt sig om. De här orden har förstås inget med statsnationalistisk förfalskning att göra. Men borde ändå inte riksspråken låna de värmländska orden för dessa folkgrupper, som är "nôrsker" o "fransker". Alltså: norskar (sv. o nyno.), norsker (da. o no.bm.), franskar (sv. o nyno.), fransker (da. o no.bm.), o varför inte med feminin pluraländelse -er på nynorska om det är kvinnor.
       På norska o danska har vi redan ordet "englender" o "englænder" som är en bra synonym till "engelskmann" o "engelskmand". Samma ord borde finnas på svenska: "engländare". Men på värmländska heter det helst "änglänning".
       Noen intellektuelle i Norge har lansert ordet "en norsking" til å erstatte "en nordmann". Flertallsformene blir "norskinger" (bokmål) o "norskingar" (nynorsk).  Det tiltaket bør vi støtte!
 
 

§ 10.

       I 1972 ble Norge et nei-rike i forhold til Europa, noe som ble bekreftet igjen i 1994.
     Det er forbløffende å konstatere hvordan hele den norsktalende befolkningen, også overbeviste EU-tilhengere, etter 1972 har tatt opp i seg nei-bevegelsens negative språkbruk som normert dagligtale. I så å si hvert eneste intervju i etermediene, så vel som i dagliglivet ellers, begynner de som blir spurt om noe eller skal kommentere noe, setningene med "Nei,...." - uansett om svaret i seg er bekreftende eller nektende eller ingen av delene.
      
På andre som skjønner norsk, må denne (nokså nye) språkvanen gi inntrykk av at alle norsktalende er negative nasjonalister!
       Nei-språket gir også inntrykk av at taleren er IDIOT, o holder liv i gamle etniske fordommer mot nordmenn.
       ( Eksempler på intervjuspørsmål o svar:  "Hva syns du om løpet ditt? - Nei, det gikk jo helt fint det";  Hva gjør politiet nå? - Nei, vi setter jo inn alle ressurser". )
       "Språk er makt!" som nynorskfolk o målrørsla har påpekt i over hundre år. Det er makt også i det nye hverdagsspråkets tåpelige bruk av innledningsordet "Nei,....".
       Svar isteden - når svaret ditt ikke skal være nektende, men bekreftende eller "nøytralt" - med "Vel", eller "Ja" eller "Jo" som innledningsord, slik de fleste norske ennå gjorde for 30-40 år siden, - eller gå rett på det du har tenkt å si, uten unødig innledningsord.


Hovedside, se optil i menyen.